Utfallsmål 

Flere pasienter har fortalt meg at noe av det første de blir spurt om hvis de forteller at de går i terapi er "funker det?". En skulle tro dette var lett å svare på, og for noen er det slik. Dersom man kjenner at symptomene man sliter med blir bedre over tid når man går i terapi, så er det jo nærliggende å tro at det er pga. terapien. Imidlertid er det  vanskelig å si med sikkerhet hva som skyldes terapien og hva som kan skyldes andre faktorer. Mange ber om hjelp når de er spesielt langt nede, og ville kanskje følt seg bedre med tiden til hjelp, uansett. Andre opplever en rask bedring når de går i terapi, men opplever at symptomene kommer nokså fort tilbake igjen etter en stund, eller blir erstattet av andre symptomer. I psykologisk litteratur finner man også beskrivelser av fenomener som f.eks. "pseudo-bedring", som er når pasienten føler seg bedre fordi de føler at dette er forventet av terapeuten, og kan være en gjentaking av et tidlig tilknytningsmønster. I slike tilfeller kommer symptomene tilbake igjen når terapien er over. For enkelte pasienter vil ikke nødvendigvis god terapi bare føles godt, det kan også innebære å konfrontere vanskelige følelser og innsikter, og på kort sikt er det ikke uvanlig at man i blant føler det blir litt mye. 

Hvis vi skulle vurdert effekten av terapi helt nøyaktig ville det krevd at vi kontrollerte for andre faktorer og tok hensyn til veldig mange variabler. Dette ville blitt svært krevende, så isteden bruker man som regel relativt enkle spørreskjemaer som baserer seg på pasientens egen vurdering av hvordan de har hatt det i det siste. Ved å ha forsket på hvordan ulike populasjoner i befolkningen responderer på slike skjema, er det mulig å bruke disse for å undersøke om det antakeligvis har skjedd en signifikant endring hos den enkelte pasienten. 

Utfallsmål gir oss et litt mer objektivt mål på endringer i symptomer. I tillegg til å vurdere om pasienten har en positiv effekt av terapi, kan også utfallsmål varsle terapeuter om pasienter ser ut til å ikke ha effekt, eller tvert i mot ta skade av terapien. De senere årene har dyktige og ydmyke psykologer satt større fokus på at terapi også kan skade, bl.a. gjennom boken "Skadelige Samtaler" som er skrevet av min klassekamerat fra NTNU, Jørgen Flor. Forskning viser at terapeuter er ganske dårlige på å vurdere egen effekt, f.eks. tror de fleste at de er mer effektive enn gjennomsnittet, noe som ikke er mulig. Forskningen, på sin side, antyder at det er en minoritet av psykologer som utmerker seg som spesielt effektive, og annen minoritet som kan være direkte skadelige. 

Et hyppig brukt utfallsmål er "Outcome Questionnaire-45". Det er utviklet med tanke på å vurdere utfall av terapi, og består av 45 spørsmål som omhandler hvordan du har følt deg den siste uka. Jeg har lisens til å bruke dette spørreskjemaet og anbefaler de fleste som går til meg over noe tid å fylle ut dette skjemaet i forbindelse med hver time. 

Hovedargumenter for å bruke utfallsmål

  • Hjelpe psykolog og pasient å observere endringer som skjer over tid
  • Forskning antyder at dette kan gjøre terapien bedre
  • Fange opp eventuelle negative effekter og ta grep

Slike utfallsmål er ikke ment til utredning og ei heller egnet til å si noe om deg som person, det er simpelthen et mål på hvordan dine psykiske symptomer har vært den siste uka. Derfor gir det oss mest verdi når det blir fylt ut mange ganger over tid, slik at vi kan se på utviklingen.

Hvordan fungerer det?

Skjemaet fylles ut online på denne lenken. Du vil få en ID-kode av meg som identifiserer deg i tillegg til din fødselsdato. Du får ikke resultater fra skjemaet etter å ha fylt det ut, men resultatene blir automatisk skåret og lagt til i en oversikt jeg har tilgang til, slik at vi etter en stund kan ta en titt på om det ser ut til å være noen endringer på gang.