Psykolog, psykiater eller terapeut. Hva skal man velge?

Mange pasienter jeg møter har forsøkt litt forskjellig før de kommer til meg. Noen har hatt en kort rundt terapi hos en terapeut som de ikke vet hvorvidt var en psykolog, andre har fått oppfølging hos psykiater men de snakket ikke så mye om problemene, mest om medisinene, og lignende. Derfor har jeg skrevet en kort innføring i hva slags type behandling ulike behandlere tilbyr i Norge. 

Evidensbasert behandling

Evidensbasert behandling er behandling som er basert på forskning. Når det kommer til psykiske lidelser er det i all hovedsak psykologer og psykiatere som driver med evidensbasert behandling. Psykologene går en seksårig utdanning kalt Profesjonsstudiet i Psykologi mens psykiaterne først blir utdannet lege, og har deretter tatt spesialisering i psykiatri. 

Hvis en psykolog jobber i det offentlige over en lengre periode, kan man bli psykologspesialist. Det finnes ulike spesialiteter, men felles for dem alle er at de krever en hvis lengde og bredde av erfaring i spesialisthelsetjenesten, samt veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Mange av disse er i praksis rettet mot å gi psykologene verktøyene til å arbeide effektivt innen den offentlige sektoren, og f.eks. tilegne seg rettigheter til å gjøre visse vurderinger. Noen spesialiteter sikter mot andre sektorer, f.eks. spesialiteten i arbeids- og organisasjonspsykologi eller i samfunnspsykologi. De fleste psykologer i det offentlige vil også spesialisere seg fordi det gir rett på vesentlig høyere lønn. For psykologer i det private markedet som ikke ønsker å arbeide for staten, er det begrenset nytteverdi i en slik spesialisering. 

Mens psykiaterne kan foreskrive legemidler, kan ikke psykologer dette. Bortsett fra dette står de begge fritt til å gjøre evidensbasert terapi slik de ønsker, og det er stor variasjon i hva slags type behandlinger de tilbyr. Mange gjør det som kalles "eklektisk" terapi, som vil si at de baserer seg på mange ulike behandlingsteorier, og integrerer de elementene som synes å virke best for dem og for deres pasienter. Andre holder seg mer spesifikt til én metode eller modell, f.eks. kognitiv-atferdsterapi (CBT), Intensiv Dynamisk Korttidsterapi (ISTDP), Emosjonsfokusert Terapi (EFT), Aksept-og engasjement terapi (ACT), Mindfullness-basert terapi (MBT), Meta-kognitiv Terapi (MCT), Interpersonlig terapi (IPT), og mye mer. I praksis er mange av metode nokså like, men vektlegger litt forskjellige intervensjoner for å hjelpe pasienter, og har forskjellig teoretiske modeller. Alle disse metodene er imidlertid evidensbaserte, og et svært kjent resultat fra forskningen som er viktig å merke seg, er at forskere ikke har klart å bevise at det er noen stor forskjell i effektivitet i mellom disse behandlingene, og at personligheten til behandleren og den "terapeutiske alliansen" til pasienten, er viktigere enn valg av metode. 

Et annet kjennetegn ved evidensbasert behandling for psykiske lidelser, er at behandleren må ha autorisasjon som helsepersonell. Dette medfølger en hel del lover og retningslinjer for hvordan man skal arbeide med pasientene, og dersom man bryter disse kan man miste autorisasjonen. 

Det finnes så klart mange andre  andre evidensbaserte tilnærminger som kan hjelpe de som sliter fysisk, f.eks. psykomotorisk fysioterapi, ketaminbehandling for depresjon, osv. men dette blir en litt annerledes tilnærming til lidelsen, og vil som regel være noe man gjør i tillegg til samtaleterapi eller psykofarmakologisk behandling. Det offentlige helsevesenet fokuserer sterkt på evidensbaserte behandlinger, men kan også dekke enkelte tilbud som ikke er evidensbaserte, f.eks. kiropraktikk.

Hva med terapeutene?

Å kalle seg terapeut krever ikke autorisasjon, det er ikke en beskyttet tittel. Noe som betyr at hvem som helst kan åpne en klinikk hvor de tilbyr samtaler som f.eks. parterapeut, samtaleterapeut, gestalt-terapeut, følelsesterapeut, livsteraput, sorgterapeut, kriseterapeut, osv. Alle disse kan vi kalle for former for "alternativ behandling". Hva slags erfaring og utdanning de virkelig har, kan variere veldig mye, og min opplevelse nettopp at det varierer veldig. De beste terapeutene kan ha god og land erfaring, tatt mange kurs, kjenner sine egne profesjonelle grenser, osv. Det er dessverre en del som biter over mer enn de skal. I henhold til loven skal ikke personer som ikke er autorisert helsepersonell drive med behandling av psykiske lidelser, men da det ikke er helt åpenbart hvor grensen går mellom psykiske lidelser og "vanlige problemer", så forholder de seg ofte ikke til dette. 

Alternativ behandlere må fra 01.01.2021 betale moms på sine tjenester, noe som autoriserte helsepersonell ikke trenger å gjøre. Mitt klare og tydelige budskap til den som sliter er: Ikke begynn med alternativ behandling. Prøv ordinær behandling først, og ikke gi opp om du ikke kommer i mål med det første forsøket, den første behandleren eller den første behandlingsmetoden. De fleste pasienter vil trenge mer enn ett behandlingsforsøk for å komme i mål.