Depresjon
Depresjon kjennetegnes av en gruppe symptomer som ofte kommer sammen, først og fremst at man føler seg sliten og trøtt, har et nedstemt humør og mindre interesse og glede enn før. Hvordan depresjonen kommer til uttrykk kan imidlertid være svært forskjellig fra person til person. Noen kjenner seg først og fremst trist og lei, mens andre blir mer preget av apati, meningsløshet eller irritasjon. De fleste som er deprimerte kjenner på vonde følelser ovenfor seg selv, som at de ikke føler at de strekker til eller er verdt noe. Mange blir preget av en overdreven skyldfølelse og pessimistiske tanker om fremtiden. Ofte er depresjon ledsaget av dårligere søvn og mindre apetitt, men for noen er det motsatt - de sover overdrevent mye eller spiser mer enn før som en strategi for å takle de vonde følelsene. Mange trekker seg tilbake og isolerer seg fra venner og familie. Noen tyr til alkohol eller spill for å rømme fra seg selv. En god del får tanker og fantasier om å skade seg selv eller ta sitt eget liv. En del klienter får samtidige fysiske plager som kan være relatert til depresjonen, f.eks. hodepiner og migrener, smerter i ledd og muskler, anspente muskler, irritabel tarm, m.m.
Omtrent hver sjette person opplever å bli deprimert i løpet av livet.
Milde, moderate og alvorlige depresjoner
Depresjon kan beskrives på ulike spektrum. Et spektrum er hvor intens depresjon er, dvs. hvor mange symptomer man har og hvor sterkt man har dem. Ved milde depresjoner kan man være fullt i stand til å utføre alle oppgaver hjemme og på jobb, men hverdagen er likevel ofte preget av mørke tanker og bekymringer om fremtiden, og man finner ikke lenger overskudd til å gjøre fine aktiviteter som før var lystbetonte. Dette er den mest vanlige formen for depresjon. Ved mer alvorlige depresjoner vil man ofte se stor grad av de fleste symptomer, og ett energitap og tungsinn som gjør at til og med grunnleggende oppgaver blir vanskelige.
Et annet spektrum er hvor ofte man er deprimert. En som sliter med depresjon trenger ikke kjenne på slike symptomer hele tiden, de kan komme å gå. Kanskje er de spesielt deprimert i noen timer, dager eller uker av gangen. Noen ganger tilsynelatende ute av det blå, andre ganger i forbindelse med utfordringer i livet eller med seg selv. Mildere depresjoner vil være preget av hyppigere gode stunder, mens mer alvorlig deprimerte sjelden føler seg særlig bra.
Mange av de jeg møter i terapi har mild til moderat depresjon. Ordet "mild" må imidlertid tas med en klype salt, da dette er en psykiatrisk betegnelse for å skille mellom ulike pasientgrupper, og ikke mild i ordets tradisjonelle betydning. Noen med mild depresjon er ikke bare litt nedfor i blant. For de med midlere plager kan det ta lang tid før de søker hjelp, fordi de som regel klarer å få hodet over vannet etter en liten stund. Det er som regel i forbindelse med en spesielt dårlig periode, hvor symptomene er sterkere og varer lengre enn vanlig, at de tar mot til seg og søker hjelp. Dersom det er lang ventetid kan det være at de rekker å komme seg tilstrekkelig til at de takker nei når de omsider får et tilbud. Slike klienter kan gå i mange år eller tiår uten å få hjelp, om de noensinne får det. De velger på et vis å leve med tilbakevendende plager fremfor å ta et skikkelig oppgjør med seg selv og sine depressive sykluser. Jeg tror det er mange slike som av ulike grunner nekter seg selv å gå i terapi, kanskje fordi man tror man ikke er syk nok til å få noe ut av det, eller at man ikke vil innrømme at man ikke får det til helt selv men faktisk kan ha godt av litt hjelp, eller som rett og slett synes det er så vanskelig å skulle vise sin sårbarhet at de heller går igjennom livet med sine nedturer. Dette synes jeg er veldig trist og unødvendig. Min erfaring med deprimerte klienter er at de er flotte mennesker som bare har satt seg fast. Mange deprimerte som går i terapi hos meg finner ut at de har utviklet noen forsvarsmekanismer som på et tidspunkt i livet hadde en positiv funksjon, men som i nåtid fører til depressive symptomer. Dette er ting som det går an å jobbe med!
Video gjengitt med tillatelse fra NPF, trykk her for å se flere slike videoer.
Hvordan behandler man depresjon?
Det finnes ulike måter å behandle depresjon på, og for de aller fleste milde til moderate depresjoner er alltid samtaleterapi stedet å begynne. Min subjektive mening er at man helst ikke skal begynne med antidepressiva før minst to typer samtalebehandling (eller behandlere) er forsøkt. Dette fordi nyere forskning antyder at effekten av antidepressiva ikke er så stor som man tidligere har trodd, og at de langsiktige bivirkningene kan være undervurdert. Det betyr ikke at man aldri skal bruke antidepressiva, men at det ikke bør være den første behandlingen som forsøkes for de fleste pasienter.
Når jeg møter deprimerte klienter kartlegger jeg først hva slags depressive symptomer som foreligger og hvor lenge de har vært der, om man har vært deprimert før, hvor ofte og hvor lenge m.m. Hos noen ser man mange små depressive perioder igjennom livet, mens andre har sin første virkelige depresjon eller har ikke vært deprimert på mange år. En del av behandlingen handler om å utvikle evnen til å ha en nokså god følelse for seg selv, og ønske seg selv noe godt og hjelpe seg selv, istedenfor å straffe seg selv med uberettiget skam og skyld. En annen del handler om å tillate de følelsene og reaksjonene som vekkes i vårt daglige liv. Vi ser ofte på situasjoner hvor klientens symptomer har kommet spesielt tydelig til uttrykk. Et typisk eksempel kan være at noe skjedde hjemme eller på jobb, og etterpå kjente klienten seg ekstra sliten, tiltaksløs og irritert på seg selv. I slike tilfeller sees trettheten og irritasjonen som et slags forsvar mot mer dyptliggende og ubevisste reaksjoner. Eller sagt på en annen måte: Noe skjer som vekker ubevisste følelser og reaksjoner i oss, men istedenfor å kjenne disse reaksjonene blir vi f.eks. trøtt, lei oss og irriterte på oss selv. Noen ganger trenger klienter hjelp til å kjenne følelser som stammer tilbake til noe som skjedde for lenge siden, og som har ligger som et sensitivt sår under overflaten. Jobben til klient og terapeut er da å forsøke å øke klientens toleranse for disse reaksjonene, slik at de ubevisste reaksjonene kan bli bevisstgjort, følt og uttrykt på en bevisst måte.
I tillegg til å arbeide sammen omkring de følelsene og reaksjonsmønstrene som skjer i klientens liv og i terapirommet, pleier vi ofte å se litt på hvordan klienten lever sitt liv. Hva er det som mangler eller som burde bli styrket for at klienten skal føle seg elsket, føle at livet er meningsfylt og for å føle sosial tilhørighet? Noen ganger trenger klienter litt hjelp med å finne passende utfordringer for seg selv, og et lite spark i rompa for å f.eks. finne seg en hobby, benytte seg mer av sosiale relasjoner, og lignende. For de som har blitt spesielt isolerte og inaktive forsøker terapeut og klient å bli enige om en plan for aktivisering, der man finner passende og skreddersydde utfordringer for å hjelpe klienten i gang.