Døden

Allerede i det vi blir født, er vi på en måte i gang med å dø. Denne grunnleggende egenskapen ved livet hevdes av noen å være den mest fundamentale kilden til angst, vår angst for å slutte å være til, å bli tillintegjort og miste seg selv. Frykt for døden er imidlertid en frykt uten objekt her i virkeligheten. Derfor er det sjelden mine klienter strever med angst for døden, angsten er isteden dekt av lag på lag med psykologiske forsvar. Som barn konfronteres vi gradvis med ideen om døden, og utvikler måter å håndtere den på. Våre omgivelser vil forsøke å instille oss med en grunnleggende illusjon om at verden er et trygt sted, til tross for døden. Men før eller siden vil illusonen briste, og vi blir tvunget til å utvikle måter å håndere denne angsten på igjennom utvikling av forsvarsmekanismer. Den eksistensielle psykologen Irving Yalom peker på særlig to slike mekanismer: 1. Egenhet, troen på at man er spesiell og annerledes, at selv om alle andre må dø, er dette ikke sant for "meg", at man ikke er en del av alle "dem". Og, 2. troen på en redningsmann, at det finnes noe eller noe som vil holde en trygg for døden. Yalom hevder disse mekansismene forblir med oss inn i voksenlivet, men som regel blir fordekt av andre sekundære forsvar, som fornektning eller former for overtro som ufarliggjør døden. Psykisk psykdom kan oppstå ved mye stress, forsvarsmekanismer som ikke fungerer, eller en kombinasjon av begge. Dette fører til psykisk lidelse og at man ubevisst erverver sekundære forsvarsmekanismer som i seg selv kan ha negative bivirkninger for individet. Det å ikke ha dødsangst er ikke i seg selv et mål, for selv med forsvar som holder denne angsten unna kan man blir forhindret personlig vekst og begrenset til et utilfredsstillende liv. Yalom siterer Otto Rank, som kaller den nevrotiske "Han som nekten å ta lånet (livet) for å unngå å betale gjelden (døden). Yalom hevder at om vi kan konfrontere vår dødsangst kan vi leve mer autentisk. 

Although the physicality of death destroys the man, the idea of death saves him.  

Irving Yalom, 1980