Døden

Allerede i det vi blir født inn i verden, er vi i gang med å forlate den. Eller slik jeg hørte en biolog si det "Leger i Norge redder aldri liv, kanskje bortsett fra når en nyfødt reddes fra å dø under en fødsel, utover dette kan vi kun forlenge liv og utsette døden". Denne fundamentale egenskapen ved livet hevdes av noen å være den mest grunnleggende kilden til vår angst, angsten for å slutte å være til, å bli tilintetgjort, å miste seg selv og tilknytningen til verden. Imidlertid synes frykten for døden å være en frykt uten objekt her i virkeligheten. Slik den greske stoikeren Epictetus sa det "Der jeg er, er ikke døden, og der døden er, er ikke jeg..". Kanskje er det derfor vi psykologer nokså sjeldent møter pasienter som strever med angst for døden i seg selv, snarere kan dødsangsten være skjult av av lag på lag med psykologiske forsvar som holder den ute av bevisstheten. 

Som barn konfronteres vi gradvis med idéen om døden, og utvikler måter å håndtere den på. Våre omgivelser vil ofte forsøke å gi oss en illusjon om at verden er et trygt sted, til tross for døden. Men før eller siden vil illusjonen briste, og vi blir tvunget til å utvikle nye måter, eller forsvarsmekanismer, for å håndtere dødsangsten. Den eksistensielle Psykologen Irving Yalom peker på særlig to slike mekanismer: 1. Egenhet, troen på at man er spesiell og annerledes, at selv om alle andre må dø, gjelder dette ikke for meg, at man ikke er en del av alle "dem". Og, 2., troen på å bli reddet, at det finnes noe eller noen som vil redde en fra døden. Yalom hevder disse mekanismene forblir med oss inn i voksenlivet, men som regel ligger skjult under andre sekundære forsvar, som fornekting eller former for overtro som ufarliggjør døden. 

I henhold til eksistensiell psykologi oppstår psykiske plager når vi er utsatt for mer stress enn våre forsvarsmekanismer tåler, eller når vi har dysfunksjonelle forsvarsmekanismer som ikke evner å holde angsten i sjakk, eller naturligvis - en kombinasjon av disse. Yalom postulerer at fordi den eksistensielle angsten er så uutholdelig, vil man i desperasjon tilegne seg nye og ofte uhensiktsmessige forsvarsmekanismer, som har som bivirkning å føre med seg psykiske vansker. Det å ikke ha dødsangst er ikke i seg selv et mål, for selv med forsvar som holder denne angsten unna kan man blir forhindret personlig vekst og bli begrenset til et utilfredsstillende liv. En av Freuds elever, og en av de første eksistensielt orienterte psykolgoene, Otto Rank, beskriver denne unngåelsen av dødsangst som  "En som nekter å ta lånet (livet) for å unngå å betale gjelden (døden). 

Although the physicality of death destroys the man, the idea of death saves him.  Irving Yalom, 1980