Hvor lang tid tar terapi?

Det er et vanskelig spørsmål, men i denne artikkelen vil jeg belyse dette fra ulike vinkler. Hvor lang tid er det rimelig å anta at terapi tar for vanlige problemer? Når skal terapien avsluttes? Hva sier forskningen?

Hvor mye terapi man trenger er åpenbart knyttet til hva slags problemer man ønsker hjelp med og hva som er målet med terapien. Terapi kan variere fra bare ett par timer til flere år. Korte terapier, dvs. under 20 timer, er egnet til å hjelpe med avgrensede problemer, mens mer varig terapi kan fokusere på større og mer dyptgående mønstre i personen. Et eksempel på en kort terapi kan være en pasient som kommer fordi hun har hengt seg opp i en ubehagelig tvangstanke. I løpet av bare én eller noen få timer hos psykologen kan personen få tilstrekkelig forståelse for fenomenet tvangstanker til at de føler seg tryggere og klarer å håndtere problemet. 

Imidlertid har de fleste som søker hjelp mer innarbeidede mønstre som forårsaker dem symptomer på ulike områder i livet. Pasienten som kom på grunn av tvangstanker kan komme tilbake til terapi igjen etter en kort stund når nye eller andre bakenforliggende problemer har kommet til syne, kanskje en underliggende lav selvtillit og selvfølelse, relasjonelle problemer, plagsomme fysiske symptomer som legene tror kommer av stress, og en gryende erkjennelse om at det er mer man kan jobbe med når man er helt ærlig med seg selv.

Det er ikke slik at all terapi virker, faktisk har det blitt dokumentert at i gjennomsnitt ca. 10 % av terapi faktisk gjør vondt verre, bl.a. dokumentert av Jørgen flor. Dersom terapien ikke er hjelpsom, eller tvert imot skadelig, er det nødvendig å håndtere disse problemene eller avslutte terapien snarest mulig. Men hvis vi tar utgangspunkt i terapier som gir en ønsket effekt, og med forbehold om at det er stor variasjon mellom pasienter, hvor mange timer pleier det å ta før den begynner å hjelpe og før man er ferdige i terapien?

Jonathan Shedler og Enrico Gnaulati har skrevet godt om betydningen av varighet av terapi i deres artikkel «The Tyrrany of Time». De belyser dette fra tre ulike vinkler: Hva pasientene rapporterer, hva erfarne psykologer rapporterer, og hva mer objektive mål antyder. Studiene de baserer seg på tar utgangspunkt i data fra virkelige pasienter som har mottatt behandling hos ulike tilbydere. 

Erfaringer fra 4000 amerikanske pasienter som hadde mottatt behandling de siste tre årene antydet at meningsfull endring begynte som regel etter ca. 6 måneder, og at de som gikk i terapi i over ett år rapporterte større utbytte, og de som gikk i over 2 år enda større utbytte. De som hadde terapier på kun 10 timer rapporterte minst utbytte. Dette antyder et «dose-respons forhold» , dvs. at responsen på terapien øker med mengden terapi.

Når man så undersøkte hva terapeutene rapporterte, i dette tilfellet 270 erfarne terapeuter med i gjennomsnitt 18 års erfaring, rapporterte de at meningsfull endring skjedde fra omtrent 16-20 timer, og terapiene var ferdige etter ca. 52 timer for angst med panikk og 75 timer for depresjon. Igjen stemmer funnene med et dose-respons forhold.

Men kan vi stole helt på hva terapeutene og pasientene sier? Et psykologisk fenomen som er viktig å kjenne til er kognitiv dissonans. Denne gjør at desto mer ressurser du investerer noe, desto mer smertefullt er det å innse at din investering ikke ga så deg så mye som du ønsket. Det medfører at desto lenger en terapi har vedvart, desto større blir det indre presset til å rettferdiggjøre at det var en god investering. Derfor kan vi ikke stole utelukkende på hva pasienter og terapeuter sier, vi trenger noen mer objektive mål.

For å gjøre det bruker vi en annen variant av selv-rapport data. Fremfor å spørre pasienter hva de synes om terapien, så ber vi dem fylle ut et møysommelig utviklet spørreskjema for symptomer og plager som har blitt testet på et stort antall mennesker, og er funnet godt nok til å gi et mål på utfall av terapi. Dette fylles ut jevnlig, f.eks. hver uke samtidig som pasientene går i terapi. En studie som baserte seg på dette innhentet data fra 10.000 pasienter. Resultatene var et det i gjennomsnitt tok 21 timer før 50 % hadde fått en klinisk signifikant endring. Dette tallet steg til 75 % etter 40 timer. En klinisk signifikant endring betyr her at målet på symptomer hadde falt tilstrekkelig til at man med høy sannsynlighet kunne betrakte dem som faktisk redusert, dvs. ikke et resultat av tilfeldigheter. Dette trenger ikke å bety at den enkelte pasient føler seg «frisk», men at man på gruppenivå ser en tendens til tilfriskning.

Oppsummert antyder denne forskningen at det generelt sett er det dose-respons forhold i terapiutfall. Dvs. at de som får effekt av terapi virker å få mer ut av det hvis de får flere timer. Men når kommer man til at terapien skal avsluttes? 

Slik jeg ser det er terapi en måldrevet prosess: Når man når sine mål skal terapien avsluttes eller nye mål settes. Det finnes to fallgruver her: Den ene er at man faller ut av terapi før man får høstet den potensielle effekten av den, det andre er at man blir værende for lenge i en terapi enten uten effekt eller etter at effekten allerede er oppnådd. Jeg tror det første er langt mer vanlig enn det andre, men begge er problematiske. Shedler og Gnaulti referer til et amerikansk studie av 30.000 pasienter som fant at 40 % hadde droppet ut etter to timer, og 80 % etter 10 timer. Bare 9 % hadde mer enn 20 timer. Med hensyn til forskningen vi har sett på antyder det at svært få av de som oppsøkte terapi fikk nok timer til at de de fleste kunne få høstet potensialet i terapien. 

Samtidig er det viktig å anerkjenne at pasientene kan ha gode grunner til å droppe ut. Kort oppsummert vektlegger jeg fire grunner til å avslutte psykoterapien før man har nådd sine mål:

• Du har ikke tilstrekkelig personlig kjemi med psykologen
• Du og psykologene mangler en god felles forståelse om målene med terapi
• Du og psykologen mangler en god felles forståelse om hvordan dere skal arbeide for å nå dine mål
• Psykologen bryter med etiske og profesjonelle forventninger

Så hva kan vi lære fra dette? Terapi pleier å ta tid, ofte rundt 16-21 timer før man ser en meningsfull endring, og det kan være flere ganger dette før terapien er ferdig alt ettersom hva målene er. Standarden for psykoterapi er ukentlige timer, og det er grunn til å anta at med mindre frekvente timer så øker også den totale varigheten av terapien. Hvor lang tid tar det før man ser en endring? Vel, 21 timer terapi vil ta ca. 6 mnd. med ukentlige timer, eller ca. 1 år i terapi med timer annenhver uke. Med hensyn til de 270 erfarne terapeutene vi referte til tidligere brukte de i gjennomsnitt 52 timer på å behandle angst med panikk og 75 timer for depresjon, dvs. henholdsvis over ett år ukentlige timer for angst eller 1,5 år ukentlige timer for depresjon. Desto større problemer du har, eller desto mer ambisiøs du er for hva slags personlig endring du er ute etter, desto lengre terapi er som regel nødvendig. Hvis du skal lære deg ett nytt instrument eller ett nytt språk vil du antakeligvis bruke noen år på å bli virkelig god, og for de som oppsøker terapi for å arbeide med dyptliggende problemer i seg selv, synes jeg det er naturlig å tenke på samme måte.