Sorg

Før var det en vanlig antakelse at sorg var en prosess som gikk igjennom distinkte faser, som benekting, motstand og aksept. Ledende sorgforskere har for lengst gått vekk fra denne teorien, men dette er fortsatt en vanlig (og noen ganger skadelig) antakelse blant folk flest. Snarere enn sorgfaser har man observert at sorg kan uttrykkes svært forskjellig fra person til person, uten at det er noe galt med det. Ikke alle trenger å gå igjennom like sterke følelsesmessige reaksjoner som andre før man kan få det bedre igjen.

Sorg som en følelse og som en prosesss

På den ene siden er sorg en følelse som uttrykkes i form av lengsel og kjærlighet, ofte med dyp gråt. Dersom følelsen har bygd seg opp over lengre tid, vil man ofte ofte føle seg litt bedre igjen etter å ha fått det ut, og kan kjenne sterkt på kjærligheten til den eller det man har mistet. Sorg som en prosess handler om hvordan vi gradvis kan forsøke å konstruere mening i vårt liv, på tross av tapet: Å finne tro og mening til fortsatt la seg engasjere i våre aktiviteter, vårt arbeid, gjøremål og mest av alt andre mennesker. Det å vende tilbake til livet i seg selv. 

Hva slags type tap man rammes av har ganske mye å si for konsekvensene for de etterlatte. Dødsfall som er uventede, plutselige, o.l. gir oftere vanskelige sorgprosesser. Det er naturlig nok spesielt utfordrende for foreldre å miste sine barn. 

Video gjengitt med tillatelse fra NPF, trykk her for å se flere slike videoer. 

Når be om hjelp?

Det er vanskelig å si nøyaktig når man kan ha nytte av hjelp i en sorgprosess. Dersom man nylig har mistet noen er det ikke alltid riktig å starte en behandlingsprosess, men om man føler seg svært overveldet kan det være greit å ta et par timer hos en psykolog. Da kan fokus være på psykoedukasjon og normalisering av vanskelige reaksjoner, å hjelpe den sørgende til å kjenne på så mye følelser som de er klare til å kjenne på, og generelt å gi støtte. I en slik kontekst er ofte behandling kun en håndfull timer. Dersom vanskene fortsetter over lang tid, f.eks. mer enn seks måneder etter dødsfallet, kan dette være noen tegn at man kan han nytte av hjelp:

• Man sliter med å akseptere dødsfallet, og lengter konstant etter den avdøde
• Overdreven skyld, sinne eller bitterhet rundt dødsfallet
• Man føler at man sliter med å komme nær andre mennesker igjen
• Følelse av at livet er meningsløst uten den døde
• Varige psykologiske symptomer i kjølvannet av dødsfallet
• Depresjon, indre uro, selvmordstanker, redusert konsentrasjon, forstyrret søvn, apetitt, gledesløshet, m.m.

Hvordan behandles sorg?

Jeg anser sorg som en prosess som skjer av seg selv, og ikke noe som skal behandles for å reduseres eller bli kvitt. Men ved særlig vanskelige sorgprosesser, eller dersom den som opplever dødsfallet er noe sårbar, hender det at man setter seg litt fast og kan trenge hjelp til å løfte barrièrer som hindrer sorgprosessen. Intervensjoner for å gjøre dette må skreddersys den enkelte klients kapasitet og situasjon. I de første månedene etter et dødsfall skal man som sagt være noe forsiktig med å behandle for mye, men snarere støtte klienten til å ta godt vare på seg selv og unngå uhensiktsmessig atferd som kan forsterke problemene. Det er også viktig å utfordre irrasjonelle tanker og følelser som gjør at klienten føler seg verre, f.eks. skyldfølelse for ting man ikke kan noe for, eller kunne gjøre noe med. Gradvis kan man utforske sorgen ved å bruke teknikker som å skrive et brev til den avdøde, eller gå igjennom følelsesladde øyeblikk og minner sammen med psykologen.

Les mer om sorg på nettsiden til Senter for Krisepsykologi.